hvordan pust kan roe kroppen

Dagen var planlagt ned til minste detalj. Sønnen min hadde gledet seg i måneder. Det hadde vi alle. Dette skulle bli en dag han kom til å huske.

Jeg gikk inn på rommet for å hente noe. Brrrt. Var det en lyd? Jeg var i ferd med å gå ut av rommet da jeg hørte det igjen. Brrrt. Brrrt. Jeg gikk bort for å se. Kunne det være telefonen som vibrerte mot bordplaten?

Den lå under noen papirer. Jeg fant den frem.

Jeg så et fremmed nummer på displayet. Vanligvis tar jeg ikke ukjente nummer. Googlet for å se hvem det var først. Men denne gangen tok jeg den. Hvorfor vet jeg ikke.

I andre enden var det en ukjent mann. Han snakket høyere enn nødvendig. Ordene kom kort og skarpt.

««Hvor er du?»»

Jeg forstod ingenting. Det var sjefen som spurte hvor jeg var. Jeg forstod ikke spørsmålet. Gikk mot kalenderen. Det stod ingenting. Onsdag var fylt med andre ting, det stod at jeg skulle være der torsdag og fredag.

Han insisterte på at jeg skulle vært der. Det knøt seg i magen.

En iskald følelse spredte seg gjennom kroppen.

Jeg begynte å bla gjennom papirene. Et stykke ned i bunken fant jeg listen. Jeg så onsdag og torsdag. Ikke torsdag og fredag som jeg var sikker på.

Selv om jeg ikke kunne, sa jeg at jeg kunne komme inn. Kaste meg i bilen. Redde situasjonen. Fjerne problemet. Redusere hans frustrasjon.

Jeg rakk ikke å snakke ferdig før han avbrøt meg.

Nei! Ikke kom inn. Så hadde han lagt på.

Hjertet hamret i brystet. Jeg måtte legge meg ned på gulvet. Fosterstilling.

Etter en stund begynte han å ringe igjen. Jeg svarte ikke. Så kom meldingen om at han ville at jeg skulle komme.

Jeg hadde nok med bare å være. Det hadde vært en misforståelse som hadde skjedd mellom meg og en annen person. For meg handlet dette om langt mer enn en misforståelse. Det handlet om en jobb som betydde enormt mye.

Så jeg forstod hvorfor det var så viktig for ham at jeg kom. Det var viktig at jeg kom. Veldig viktig, men det jeg allerede hadde planlagt var også viktig.

Hva skulle jeg gjøre? La den flinke piken vinne. Droppe det som var viktig for meg. Det var det jeg hadde pleid å gjøre. Det hadde fjernet andres problem og frustrasjon, men kostet alltid i ettertid.

Hva kunne jeg gjøre?

Der jeg lå på gulvet var pulsen så høy at jeg ikke ønsket å telle den. Jeg kunne kjenne hjertet helt opp i halsen. Fingrene hadde knyttet seg uten at jeg tenkte over det.

Plutselig var det klart for meg. Det eneste jeg kunne gjøre.

Puste.

Jeg trengte å finne ro for å vite hva jeg skulle gjøre.

For å tvinge kroppen min fra alarmmodus til hvilemodus hadde jeg lært at ut-pusten måtte være lengre enn inn-pusten. Det hadde fungert for meg tidligere når jeg hadde vært stresset.

Jeg pustet inn gjennom nesen. 1-2-3-4.

Så begynte jeg å puste ut. 1-2-3 litt saktere kanskje 4-5-6.

Jeg gjorde det igjen. Og så enda en gang.

Nå hadde jeg gjort det 5-6 ganger. Jeg prøvde ikke å kjenne etter.

Begynte jeg å kjenne meg roligere?

Jeg fortsatte en stund til.

Så stoppet jeg. En ro var kommet over meg. En ro som gav meg muligheten til å tenke. Jeg satte meg opp. Pulsen hadde roet seg.

Dette var en misforståelse. Dette var dumt. Men det var ikke bare opp til meg å løse.

Ordene kom rolig. Denne gangen var jeg tydelig. Jeg stod for det som var mitt, uten å strekke meg for langt.

Så lot jeg stillheten stå. Jeg fylte den ikke.

Dagen ble bedre enn planlagt.

Hvorfor virket det å puste sånn?

Når du puster inn, øker pulsen naturlig litt. Kroppen blir et øyeblikk litt mer klar for aktivitet.

Når du puster ut, skjer det motsatte. Aktiviteten i vagusnerven øker, pulsen synker litt, og kroppen får et signal om at den kan roe ned.

Derfor har mange pusteøvelser en utpust som er litt lengre enn innpusten. Den lengre utpusten gir kroppen mer tid i den delen av pustesyklusen som fremmer ro.

Hvis du har lyst til å prøve, finner du en guidet 4-6 pusteøvelse over — sirkelen puster med deg.